Bilde fra Pride-paraden i Bergen

Homokamp + kvinnekamp = sant?

Ikke alle feminister er skeive, men alle skeive burde være feminister, mener Anette Basso i Feministisk initiativ. 

Årets Skeive dager har fått en alvorlig ramme, etter masseskytingen på en nattklubb for LHBT-folk i Orlando, som tok 50 menneskeliv. Det grusomme angrepet på hovedsakelig ikke-hvite kvinner, menn og transpersoner, skjedde dagen etter at Regnbuedagene i Bergen slo rekorden for deltakelse i paraden. Vi har samles i sorg den siste uken. Hvordan kan vi jobbe videre for et mer inkluderende samfunn, sammen?

Uten likestillingskampen for kvinner og LHBT-folk hadde Norge vært et helt annerledes land i dag, og ikke med et positivt fortegn. Vi kan med rette feire framgang. Men som lederen for FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold Ingvild Endestad nylig skrev i Aftenposten, er homokampen langt i fra over. Ethvert trekk for likestillingen svares med mottrekk verden over. Feminister og skeive – og skeive feminister – har alt å vinne på å stå sammen i kampen for likestilling. Da må et interseksjonelt feministisk perspektiv inkluderes i LHBT-politikken – og motsatt.

Ikke homogene grupper

Som feminist mener jeg den rådende kjønnsmaktsordningen er avgjørende for mangelen på likestilling, verden over. Men for å oppnå likestilling må feminisme inkludere mer enn «bare» kjønn. Interseksjonalitet handler om å se alle former for undertrykkelse og privilegier samlet. Vi ser ikke ikke sexisme, rasisme og homofobi som separate fenomener, vi ser sammenhengene mellom dem. Vi ser at menneskerettighetene våre påvirkes av hvilke kjønnsorganer vi har, hvem vi blir forelsket i, hudfargen vår eller fargen på passet vårt.

Feminister er ikke en homogen gruppe. Det gjelder også LHBT-gruppen. Vi er mangfoldige, med ulik partitilhørighet og ulike prioriteringer. LLH endret nylig navn til FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, blant annet for å hedre mangfoldet. Selve LHBT-betegnelsen justeres stadig, som LHBT+ eller LHBTQIA+, altså lesbisk, homofil, bifil, trans, queer, intersex og aseksuell+. Det er et viktig signal. Like viktig er det at vi ikke er blinde for de maktstrukturene som faktisk er rådende i samfunnet vårt. Det er en forskjell på hva en ønsker skal være virkeligheten og det som faktisk er reellt.

Mangler interseksjonelt perspektiv

Ta sexkjøpsloven som eksempel. Fi synes det er synd at FRI i likhet med Amnesty ønsker å avkriminalisere sexkjøp og hallikvirksomhet. Fi ønsker et samfunn uten prostitusjon. Vi ønsker at de prostituerte, som i størst grad er kvinner men også skeive av flere kjønn, gis muligheter til å komme seg ut av prostitusjon.Vi ønsker at kjøperne, som i størst grad består av menn, holdes ansvarlige, sammen med hallikene. Vi krever også en antirasistisk perspektiv, når vi vet at ikke-hvite, urfolk og andre minoriteter er kraftig overrepresenterte i prostitusjon.

FRI og Amnesty ønsker at «sexarbeid mellom samtykkende voksne mennesker» skal være lovlig. Forutsetter ikke samtykke reell valgfrihet? FRI og Amnesty støtter opp om de relativt privilegerte få, framfor de sårbare mange. Fi mener det går an å ivareta rettighetene til dem som er tvunget til, men også fåtallet som velger å selge sex, og samtidig være klar på at vi ikke ønsker et samfunn som legger til rette for sexkjøp. Vi er derimot enige i at gode hjelpetiltak og exit-alternativer forutsetter en vilje til å prioritere disse sakene politisk – og det har Fi.

LHBT med kjønnsbriller, feminisme med skeive briller

Vi behøver en inkluderende og interseksjonell LHBT-politikk, med et nødvendig kjønnsperspektiv. Allerede på 70-tallet satte Kvinnegruppa i AHF (Arbeidsgrupper for homofil frigjøring) likhetstegn mellom lesbisk kamp og kvinnekamp. I dag stiller vi flere spørsmål.

Hvilke særegne privilegier og utfordringer har en som mann og homo, som kvinne og bifil, som jente og trans, som barn og intersex? Med et interseksjonelt perspektiv er vi bevisste på hvithetsnormen og funksjonsnormen, og for klassediskriminering. Hvem er mest utsatt for vold og fra hvem? Hva med eldre skeive? Skeive flyktninger?

Feminismen må på samme måte ha et skeivt perspektiv. I fjor høst ble det debatt omkring transtematikken blant norske feminister. Jeg blir overrasket og opprørt når enkelte feminister ikke inkluderer transpersoner i våre rekker, eller vil ta innover seg nye analyser eller begreper omkring kjønn og kjønnsidentitet. Det er usolidarisk og umoderne.

Feminismen må være transinkluderende, like fullt som den må være antirasistisk og kroppsaksepterende. Den må tåle kritikk og være kritisk. Om feminister er blinde for sine egne privilegier som hvite eller streite (eller begge deler) kan det utgjøre en trussel mot det vi faktisk jobber for å oppnå: Frigjøring fra all diskriminering og undertrykkelse, og likestilling for han, hun og hen.

Avskaff heteronormen

Vi som er feminister, skeive og skeive feminister av alle kjønn kan sammen utfordre og avskaffe heteronormen. Heteronormen er en seiglivet norm, som tar utgangspunkt i at mennesker av ett kjønn har en seksualitet som retter seg mot et annet kjønn. Den påvirker overraskende store deler av samfunnet vårt, ikke bare forholdet mennesker imellom. Heteronormen, sammen med forestillingen om et strengt binært kjønnssystem, funker fint for majoriteten som passer inn og ikke fullt så bra for de av oss som bryter med dem.

Fi vil styrke prosjekter som FRI´s Rosa kompetanse. De bruker normkritikk som verktøy når de tilbyr faglig bistand og undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold. Vi ønsker at vår felles normkritikk blir et selvsagt verktøy når skolebøker forfattes, helsepolitikk utformes og politifolk skoleres.

Feministisk initiativ vil gjerne bli utfordret på LHBT-spørsmål, av FRI og andre. Nå går vi i paraden, bak rosa faner. Vi feirer framgang. Vi markerer at dagene er tuftet på beinhard politisk kamp og aktivisme. Vi hedrer de som gikk i front og tok plass. Vi sørger over liv som har gått tapt, i møte med hat og vold. Vi tar kampen videre – sammen. Sant?